En veldig kort oppdatering.

Hei igjen. Her kommer en veldig, veldig kort oppdatering. Den er veldig kort, fordi pengene til utlånsdatamaskinbruk begynner å minke. Jeg har nemlig satt av penger til en voldsomt dyr greie jeg skal handle i morgen, nemlig en AKG C414 XLS. En skitbra og veldig holdbar mikrofon, som jeg kan bruke aktivt og proffesjonellt, hele resten av livet (den skal visst vare så lenge som så).

Derfor skal jeg fortelle kort:

I dag har jeg sett meg om, rundt omkring. Det er liksom ikke så mye å fortelle om det. Det må liksom ses. Jeg har også vitnet noe jeg ikke har hjerte til å fortelle om her på bloggen, fordi.. tja, det passer seg ikke helt. Det er ikke noe farlig. Kun en klein opplevelse med lokalbefolkningen, på McDonald's. Videre hadde jeg egentlig tenkt meg på kino, men det ble ikke noe av, pga. en klassisk uenighet innad i gruppa med mennesker jeg dro sammen med, om valg av film.

Jeg glemte forresten å nevne i forrige innlegg, at jeg samme dagen hadde tatt turen opp i Empire State Building, og sett utover hele byen. Det var, kanskje ikke så overraskende, litt av et skue.

Her ble det en brå slutt, men sånt skjer, når man kun har 5 min å skrive på.

Morna så lenge.

Og ferden fortsetter videre...

Hei igjen! Jeg har lite sedler i lommeboka (utlånsmaskinene på hotellet går bare på sedler), så jeg har bestemt meg for å være litt mer kortfattet enn sist, denne gangen. Rett og slett for å spare penger. Derfor skal jeg liste opp punktvis, noe av det jeg har gjort i New York City, siden jeg skrev innlegg sist. Det hele listes selvfølgelig opp i sånn ca. kronologisk rekkefølge. I alle fall slik jeg husker det.

Siden sist har jeg:

• Gått meg vill helt alene.
  
   Etter å ha spist lunsj med romkamerat Steffen, ble jeg med fem andre gutter fra skolen, på jakt etter en hattebutikk (ja, vi hadde fått for oss at vi skulle kjøpe oss hver vår hatt). Vi gikk og gikk, spurte folk på veien, gikk litt til, spurte litt til, og, ja.. Dere skjønner tegninga. Etter at vi hadde gått i ca. 50 min uten å finne annet enn hatter spesielt designet for eldre kvinner, valgte vi å gi opp for dagen, og ta subwayen tilbake til hotellet. Dette var selvfølgelig midt i rushtida, så vognene på subwayen var stappfulle. Ja, faktisk så stappfulle at alle andre enn jeg fikk plass på vogna, før dørene smalt igjen og vogna føk av sted. Selvfølgelig hadde jeg lagt igjen både penger og subwaykort på hotellet, og brukt opp mine siste cent på en enveisbillett tilbake til hotellet, og jeg hadde derfor ikke annet valg enn å gå tilbake. Desverre, for mitt vedkommende, er jeg sønn av min far, og har arvet deler av hans underutviklede retningssans. Dette førte til at jeg klarte å gå i motsatt retning av hotellet. Og det i omlag en halv time, før jeg i det hele tatt begynte å ane at noe var galt. Jeg merket det omsider til slutt, og brukte omlag 60 - 90 minutter på å gå tilbake til hotellet. Gåturen ble selvfølgelig toppet med regnvær hele veien. Jeg har dog blitt flinkere til å ignorere gateselgere, som følge av den alt for lange turen. Ingenting er jo så ille at det ikke er godt for noe, veittu.

• Vært i Chinatown med Hans Erling fra gitarklassen.
  
   Jepp, jeg og Hans "Majestet" Erling, fra gitarklassen på skolen tok oss en tur til Chinatown. Der var det stort sett kun masse rot, masete asiatere, juggel, og tvilsom mat. Jeg stod over det meste av dette, men måtte selvfølgelig slå til på den tvilsomme maten. Jeg og Hans Erling var blant annet innom et slags bakeri, der det ble solgt.. tja.. innbakte råvarer. På en måte. Fisk, og kjøtt og grønnsaker. Og kokosnøtter. Dette ble min lunsj i går, torsdag.

• Kjøpt meg E-bow
  
   Jeg har kjøpt meg en artig, liten dings for gitar, og da spesielt elektrisk gitar (og bass), som kalles for "E-bow". Denne fungerer som en magnetisk "bue" for el-gitar, som får strengene til å vibrere av seg selv, uten at man trenger å ta på dem. Det låter litt som et strykeinstrument, altså. Disse går for oppunder 2000 norske kroner hjemme. Her fikk jeg den for 100 dollar, og kunne derfor ikke annet enn å slå til. Det er jo grådig billig her for sånt.

I tillegg til dette har jeg nettopp gått til innkjøp av klær, vinylplater, og et par andre artige ting jeg ikke kan røpe her og nå. Ikke har jeg tid til å røpe dem heller, da internett-tiden snart går ut på lånedataen her. Jeg kommer med flere oppdateringer etter hvert.

Ha et fint liv, og følg med videre.

Mvh. Andreas

Nyjåkke, Nyjåkke

Halloen. Jeg er nå, kort fortalt, på Trøndertuns årlige skoletur til New York.

Jeg ankom JFK Airport i går kveld, etter en lang og slitsom reise med fly, på omlag 14-15 timer til sammen , medberegnet mellomlanding i Amsterdam. Da jeg kom frem, måtte jeg levere inn papiret på min såkalte ESTA-registrering, samt bli tatt bilde av, og vise frem passet mitt til en artig mann, hvis navneskilt hadde påskriften "Kahn". Han reagerte nokså overrasket da han så passbildet mitt, som majoriteten av dere som leser sikkert har fått gleden av å se selv, ved tidligere anledninger. Til de av dere som ikke har sett det, kan jeg fortelle at jeg har et veldig stirrende, nesten psykotisk uttrykk i ansiktet. Dette ansiktet lot jeg bli avbildet på Lillestrøm politikammer, i sin tid, for å være litt fleipete. I alle fall, i det han så passbildet mitt, kikket han opp på meg, lo litt, og sa: "'How long since you took this picture, sir?" Jeg svarte, på engelsk vel å merke, at det var omlag tre år siden bildet ble tatt. Også plutselig begynte han å le av meg. Og han lo ikke så altfor lite heller, for dette, ja, dette syntes han var ordentlig festlig. "Then you've changed a lot," sa han til slutt. "Pass on, and welcome to the United States".

 Jeg antok forresten at "Kahn" nødig kan ha tilbrakt mesteparten av sitt liv i USA, ettersom både navnet hans, og hans gebrokne aksent låt langt mer eksotisk. Dette er forøvrig noe jeg har lagt merke til her borte. Jeg har kanskje pratet med ca. 30 fremmede mennesker her til nå. Kun to av dem har snakket hva jeg anser som normalt amerikansk engelsk. Og det er jo i og for seg en fryd, for en turist som ikke har engelsk som morsmål.

I dag har jeg spist amerikansk pannekakefrokost, drukket Cherry Coke (ammagad. Namnamnamnam), og vært rundt omkring i hele den store byen, på jakt etter musikkforretninger. Resten av skolens musikkavdeling var også med. Det tok sin tid før vi kom frem til butikkene, hvilket resulterte i at vi fikk se enda mer av byen. I alle fall såpass at vi forstod at veldig høye bygninger + voldsomt store og flashy reklameannonser, lokker frem en følelse av å være veldig, veldig liten, og svært overveldet. Men til slutt kom vi frem, til flere butikker, hvorav omtrent alle fremstod som små forestillinger av gitar-himmelen. Spesielt likte jeg bruktbutikkene, som hadde spesialisert seg på oppussing og videresalg av vintagegitarer. Disse butikkene, og alle de gamle og rare gitarene de hadde hengende over alt, var virkelig en fryd for øyet. Jeg kjøpte dog ingenting, ettersom gitarene var å anse som samlerklenodier, og kostet fra omtrent 4000 dollar og oppover. Men fryd for øyet var det lell.

En annen ting jeg forresten også har lagt merke til inne i den store byen, og da spesielt på subway-stasjonene, er den musikalske kvaliteten på byens gatemusikanter. Og da spesielt flere sjuskete afroamerikanere, som ikke ser ut som de tjener noe særlig med penger, eller lever spesielt sunne liv. Makan! Her har jeg støtt på dyktige, men sjuskete, bassister, fiolinister og gitarister, samt en helt fantastisk vokalgruppe, som fremførte egne a capella-versjoner av gamle Ray Charles-slagere, inne i subway-vognene som kjørte fra stasjon til stasjon. Det hele ble gjennomført med både stil, og særdeles god teknisk presisjon. Klokkereint som føy. Nok en gang: Makan!

Jeg kommer til å skrive flere innlegg i løpet av de neste dagene, og vil på forhånd beklage sterkt at disse kanskje ikke blir like gode og innholdsrike som mine foregående. Internett-tilgangen på hotellet koster litt, og ettersom jeg ikke har satt av så mye penger til internettbruk, vil blogginnleggene kanskje måtte lide under dette. Dette er selvfølgelig noe jeg beklager på det sterkeste.

Nå skal jeg kose meg masse, og anbefaler alle andre å gjøre det samme.

Koz och klemz från Andreas

Rödding paa Lördan jäää

I dag er det lørdag, og jeg må rydde rommet. Rommet skulle egentlig vært ryddet i går, da vi har satt av "Romvask" på timeplanen, hver fredag. Men rydding i går ble det dessverre ingenting av. Jeg og min romkamerat Steffen var så trøtte, at vi la oss til å sove, etter en kort skoledag som sluttet klokken 10.15, også sov vi over hele romvasken. Når husmoren på skolen kom for å sjekke om vi hadde ryddet eller ikke, lå vi fremdeles og sov. Jeg våknet først da husmoren banket fort på døren, åpnet opp døren, utbrøt "Oj!" og smalt døra igjen, slik hun har en tendens til å gjøre med alle dørene bortover her. Ikke rakk jeg å be henne la være å smelle slik med dørene heller, før hun var ute av syne. Hun er så rask at hun nesten virker litt sint. Og mennesker som har ryddighet og punktlighet som eneste mål her i livet virker jo ofte litt aggressive. Hadde jeg gått rundt og forventet kosmos hele tiden, hvorhen jeg befant meg, hadde jeg sikkert ikke vært særlig fornøyd jeg heller. Men ingen drittslenging om husmora altså. Hun gjør en flott jobb.

Ellers, vil jeg be alle om å stemme på Trøndertun folkehøgskoles fotballsang, som vi i lydklassen har laget i timen. Sangen kan stemmes på og høres, med en dertilhørende video som jeg ikke er med på, her: http://play.vg.no/fotballsang/?do=video&id=318 Stem i vei!

Stem til du dør, og ha en trivelig St. Patrick's Day.

Mvh. Andreas.

Jeg overrasker meg selv.

Ja, riktig. Jeg overrasker meg selv. For andre søndag på rad, står jeg opp tidlig og spiser frokost i matsalen. Søndag er alltid en fridag her på skolen. En fridag de fleste skikkelige mennesker bruker til å sove ut på. Derfor er oppmøte til søndagsfrokost å anse som nokså radikal adferd for mitt vedkommende. Bare vent å se. Snart melder jeg meg inn på S.A.T.S, begynner å stemme Høyre, og undertegner et årsabonnement på daglig tilgang til økologiske urtedrikker. Snart vil jeg antakeligvis befinne meg i en tilværelse gjennomsyret av fornuft og rasjonell tankegang. At man klarer å holde på livsgleden oppi det hele har tradisjonelt sett vært et mysterium for meg, men kanskje jeg begynner å forstå ett eller annet? Jeg aner ikke. Det eneste jeg aner er at noe ikke er som det pleier å være. Og at varme rundstykker smaker aldeles fortreffelig, en kald søndag morgen.

Mer har jeg ikke å si.

Vi krysser fingrene for at "Når kastanjene blomstrer" blir spilt under dagens ønskekonsert.
Mvh. Andreas.

Sykt nytt år, og lenge siden sist.

Hei, alle sammen. Jeg har nå valgt å returnere til denne bloggen, som jeg skriver i forbindelse med skolegangen min på Trøndertun folkehøgskole. Etter å ha vært opptatt i snart to måneder, har det liksom ikke vært så mye tid eller motivasjon igjen til bloggen. Men nå har jeg tid. Og nå er det også et nytt år. "Alt som et nytt år er, ny tid vil gi," som det gode, gamle ordtaket lyder. (Motivasjon til å blogge fikk jeg forøvrig av min venn Christian, i Hans Majestet Kongens Garde, som har en artig blogg selv, der han blogger om livet i garden, fra sitt eget, genuine perspektiv. Bloggen hans finner du her: http://fattigeterje.blogspot.com/ )

Nytt av året er sykdommen jeg har pådratt meg. Det er ingenting alvorlig, men jeg har litt vondt i kroppen og hodet og litt i halsen. Også er jeg svimmel og kvalm, og blir ubehagelig varm sånn innimellom. Derfor må jeg holde sengen:

Jeg er syk, og holder sengen. (Litt KLM-humor. Først og fremst for min
egen fornøyelse.)

Videre kan jeg fortelle mine nærmeste at en viss skole jeg vurderer å søke på, har lagt ut søknadsskjemaer og alt det andre som trengs, i dag. Så nå skal det søkes. Så vet dere det. Det kan også nevnes at jeg skal starte opp et band her på skolen, nå til uka. Så nå vet dere enda mer.

Men nå har romkamerat Steffen vært borte ved brusautomaten og kjøpt meg en lørdagscola, som jeg akter å nyte mens jeg ser på den norske filmen "Upperdog". Jeg velger derfor å avslutte dette innlegget, for å komme i gang med coladrikking og filmtitting så fort som mulig. Jeg kommer sterkere tilbake på bloggen etter hvert.

Ha en trivelig og sentimental Hanukkah.
Mvh. Andreas

Visuell oppdatering.

Jeg har satt sammen et lite antall bilder fra de siste.. tja, 4 ukene, som nokså fint illustrerer deler av livet mitt om dagen. For å forklare bildets historie og opphav, har jeg nummerert hvert enkelt bilde, og laget en forklaring til hvert bilde, nedenfor, etter nummereringen. Om du ikke forstod hva jeg mente, er det forståelig. Jeg er nemlig litt surrete i dag. Du forstår det sikkert om du fortsetter å lese innlegget.

Bildeforklaring:

1. Det er alltid gøy å leke med maten. Morris (bor i naborommet) og jeg hadde det moro med et større antall sjokoladekuler, pakket inn i en folie som fikk dem til å ligne på øyne. Sjokoladekulene var rester etter halloween-feiringen jeg skrev om for noen uker siden.

2. Ett av mange fantastiske bilder, fra lokalavisen "Trønderbladet". Verdens beste lokalavis (sorry, Romerikes Blad. No offence, som man sier).

3. Barberskum som jeg, og et kvindemennesje ved navn Pia, brukte til å tegne på romkamerat Steffens rygg med, da han sov. Han sover nemlig alt for mye. Han begynner å få det for vane holde sengen annenhver dag, ene og alene fordi han er en lat slabbedask.

4. Det snør, det snør, tiddeli-bæsj. Også er det tidvis bikkjekaldt. Jeg nevnte i innleggets innledning at jeg er litt surrete i dag, og jeg tror det er fordi jeg begynner å pådra meg en forkjølelse. Det er sånt som skjer når det er kaldt, og jeg må delta på aktiviteter jeg egentlig ikke har særlig lyst til å være deltakende i. (Jeg er kjøkkenvakt denne uka, og må stelle i stand, rydde og vaske etter måltidene til omlag 160-170 personer, tre ganger daglig. Det tar lang tid, og er teit. Men når man først går på denne skolen, blir det feil å la være. Det ville vært omtrent like hyklersk som å stemme Arbeiderpartiet, og samtidig snylte kraftig på skatten.)

5. Om jeg ikke husker feil, er dette bildet tatt på Gardermoen, da jeg var på vei hjem til høstferie for et par uker siden. Bildet viser et varselskilt, klistret på koffertbåndet i ankomsthallen. Når man venter på koffertene sine, er det i følge skiltet forbudt å løpe og hoppe tau. Som en følge av min sterke respekt for autoriteter, lot jeg begge aktivitetene være, og begynte først å hoppe tau i det jeg hadde kommet meg ut av ankomsthallen.

6. Flere av klassekompisene mine tar notater i timen, samt når de oppdager gode studiotriks, mikrofonplasseringer etc. Det gjør ikke jeg. Jeg tar bilder av mine klassekompisers notater i stedet. Det avbildede notatet viser et oppsett for trommeoppmikking, som etter sigende skal være "totally awesome". Jeg har ikke prøvd det ut selv enda. Uansett, kjekt å ha.

7. Det finnes et hav av snedige danseorkestere i Trønderlagsdistriktet, som reklamerer med reklameplakater for konsertene sine. Plakatene henger rundt omkring i distriktets nærbutikker. Den avbildede plakaten representerer et band, hvis navn har en snedig dobbelbetydning (gnagermat/klimavennlig energikilde). Jeg tar stadig vekk bilder av nye plakater, så et innlegg merket "Nærbutikkplakat spessial" er nødvendigvis ingen fremtidig umulighet, om noe slikt skulle være ønskelig, da.

Ha et fint liv.
Mvh. Andreas "Yrkesveileder" Gregersen.