Den bråkete krana på kunsten.

For en stund tilbake fikk jeg vite av min nabo Renate, at en av vannkranene i Trøndertuns kunstlokaler bråker og lager rare ulyder. Ulyd er i mine ører vel og bra, og jeg bestemte meg derfor for å ta med meg bærbart opptaksutstyr ned i kunstlokalene, og ta opp ulydene. Da jeg tok med meg opptakene opp på rommet mitt, samplet jeg dem (om du ikke vet hva sampling er for noe, kan du alltids spørre wikipedia), og spilte inn noe som lignet på musikk. Når jeg hadde gjort dette, gikk jeg ned i kunstlokalene igjen, og dunket litt på vasken kranen satt fast til, tok opp dunkingen, og samplet disse lydene slik at de lignet en slags beat.

Sluttresultatet ser ut til å ha blitt en funky, liten trall, der jeg sutrer over hvor oppstemt, vill og gal jeg blir av en udefinert persons oppsyn (la oss like gjerne si at personen jeg snakker om er deg. Du som leser dette. Ble De smigret, sa De?) Det gøyale med sangen er i alle fall at all lyd, unntatt vokalen, kun kommer fra en vask og en kran. Også høres det passe fjongt ut likevel!

Miksen er ikke akkurat storartet, så det lønner seg kanskje å skru opp høyttalerene bittelitt mer enn vanlig, før sangen spilles av (ikke voldsomt, altså). Og joda, det buldrer og braker. Njut:


Hver gang jeg ser deg by Andreas Gregérsen


Mange klemmer og ønsker om en fin Olsok-feiring. Mvh. Andreas u/ familie.

Gladmandag.

Til tross for at det i dag er mandag, føler jeg meg meget vel. I alle fall i nuet. Jeg har plukket opp mye nyttig fra undervisningen i studio i dag, og slikt setter man pris på. Jeg begynner snart å kjenne meg såpass trygg i studio at jeg virkelig kan begynne med noe produktivt. I tillegg bør jeg nevne at skoledagen sluttet klokken 11.15, og at slike lengder på skole- og arbeidsdager er noe jeg stort sett foretrekker. I alle fall på slitne mandager.

 Etter lunsj kom postbilen. Den hadde med pakke til meg, fra platekompaniet.no, hvilket betød at jeg ble stolt eier av Sufjan Stevens', og ikke minst Belle and Sebastians nye plater. Jeg har begynt å høre på platen fra sistnevnte band, som jeg som tidligere nevnt, har et svært godt forhold til fra før. Det er fare for at mora mi også snart kan begynne å like dette bandet, ettersom de nå flørter med både kristenrock og småretro populærmusikk spesielt tilegnet dansefoten (de har gjort det en stund allerede, men nå tar det nesten helt av). De er liksom ikke så lette å elske som de var før i tiden. Men ikke misforstå, platen er ikke så verst. Terningkast 4, kanskje. Og mora mi er jo ålreit hu også.

 Plateanmeldelse til side. Jeg har lovt min venn Sigurd å blogge om konvolutten han sendte meg forleden dag, før han fløy avsted til fjerne kontinenter. Han sendte meg nemlig en konvolutt med ulike kort, bilder og dokumenter som jeg antar at han ønsket at jeg skulle glede meg over. Og jeg gledet meg. Jeg har nå pyntet rommet mitt med de effektene jeg ønsker å vise frem på bloggen, og presenterer dem, samt annen veggpryd jeg har gravd frem selv, i et lite galleri nedenfor:




Dette er noen av Sigurds bidrag til veggen min. Gummihøna øverst til venstre har jeg hatt med meg fra før. Klærne som henger ved siden av gummihøna har jeg også hatt med meg. Sigurd har bidratt med det andre. Jeg tror det er autografen til Alexander Rybak som henger øverst til høyre i bildet øverst til venstre. Men jeg er ikke helt sikker enda. Kanskje Sigurd kan bekrefte det for meg en gang i fremtiden. Det var tross alt han som sendte meg den.







Dette er mesteparten av pynten jeg har bidratt med selv. Jeg vil ikke gi det noen videre forklaring.

 






















¨


Slik har jeg altså valgt å markere min personlige identitet på soverommets vegger. Nå tenker jeg å høre videre på platene mine, mens jeg slurper i meg grønn te med sitron. Kanskje jeg også setter meg til å lese litt i en bok, før jeg om mulig finner på noe mer sosialt utover kvelden.

Over og ut, under og inn. Mvh. Andreas.

Ææhælja.

Nå er helgen snart over, og det er skole igjen i morgen, mandag. Helgen har vært både rolig og avslappende. Ja, faktisk så avslappende at jeg nå, i dette øyeblikket, kjeder meg. Og det er ikke ofte jeg kjeder meg.

 I går brukte jeg dagen på å sove lenge, spise taco til middag (JEEEEEEEY!!), og holde på med knotting og innspilling i studio. Til tross for at prosjektet jeg nå holder på med, kun fungerer som en slags læringsprosess, som tidligere nevnt, har jeg allikevel klare visjoner for sluttproduktet. Jeg vil gjerne gjenskape 60-tallet, men det blir liksom mer.. Glasgow 1998. Om du/dere forstår hva jeg mener. Visjonen er antakeligvis preget av musikken jeg hørte på da jeg skrev sangen. Men nok om dét.

 I går kom ODa i klassen min og forstyrret meg, mens jeg holdt på i studio. Hun spurte om jeg kunne være så snill å ta kjøkkentjenestevakta hennes, under søndagsfrokosten, fordi hun skulle overnatte i Trondheim, natt til søndag. Jeg var selvsagt snill gutt, og sa ja. Når jeg møtte opp, klokken 10, i dag tidlig, viste det seg at min kjære klassevenninne ikke hadde overnattet i byen likevel, og at jeg derfor slapp å ta kjøkkentjenstevakta hennes. Dette var selvfølgelig litt surt (jeg hadde jo latt vekkeklokka frarøve meg nattens drømmer), men det ga meg samtidig en gyllen mulighet til å erfare søndagsfrokosten (jeg har aldri erfart søndagsfrokosten tidligere, av den enkle grunn at jeg nødig vil vekkes av annet/andre enn meg selv, når jeg har fri). Det viste seg, til min store forbauselse, at det var en hel del oppmøtte, i tillegg til meg selv. Jeg var for trøtt til å gruble over hvorfor antallet oppmøtte var så stort, men var i alle fall sikker på at om jeg noen sinne møter frivillig til søndagsfrokost, etter dette, da har jeg mest sannsynlig gitt opp livet. Fysjomfy, hvilken sørgelig affære søndagsfrokosten viste seg å være. Jeg blir nesten litt lei meg, bare av å skrive om den. Jeg tror jeg bør gå og finne på noe hyggelig i stedet, slik at jeg blir i godt humør igjen. Dette betyr at jeg blir nødt til å avslutte blogginnlegget.

 Takk for en fin påskeferie. (Håper det kan gjentas neste år, og året etter der igjen, og året etter der igjen, og kanskje også året etter der igjen.) Mvh. Andreas.

 Sånn. Nå avsluttet jeg blogginnlegget.