En veldig kort oppdatering.

Hei igjen. Her kommer en veldig, veldig kort oppdatering. Den er veldig kort, fordi pengene til utlånsdatamaskinbruk begynner å minke. Jeg har nemlig satt av penger til en voldsomt dyr greie jeg skal handle i morgen, nemlig en AKG C414 XLS. En skitbra og veldig holdbar mikrofon, som jeg kan bruke aktivt og proffesjonellt, hele resten av livet (den skal visst vare så lenge som så).

Derfor skal jeg fortelle kort:

I dag har jeg sett meg om, rundt omkring. Det er liksom ikke så mye å fortelle om det. Det må liksom ses. Jeg har også vitnet noe jeg ikke har hjerte til å fortelle om her på bloggen, fordi.. tja, det passer seg ikke helt. Det er ikke noe farlig. Kun en klein opplevelse med lokalbefolkningen, på McDonald's. Videre hadde jeg egentlig tenkt meg på kino, men det ble ikke noe av, pga. en klassisk uenighet innad i gruppa med mennesker jeg dro sammen med, om valg av film.

Jeg glemte forresten å nevne i forrige innlegg, at jeg samme dagen hadde tatt turen opp i Empire State Building, og sett utover hele byen. Det var, kanskje ikke så overraskende, litt av et skue.

Her ble det en brå slutt, men sånt skjer, når man kun har 5 min å skrive på.

Morna så lenge.

Og ferden fortsetter videre...

Hei igjen! Jeg har lite sedler i lommeboka (utlånsmaskinene på hotellet går bare på sedler), så jeg har bestemt meg for å være litt mer kortfattet enn sist, denne gangen. Rett og slett for å spare penger. Derfor skal jeg liste opp punktvis, noe av det jeg har gjort i New York City, siden jeg skrev innlegg sist. Det hele listes selvfølgelig opp i sånn ca. kronologisk rekkefølge. I alle fall slik jeg husker det.

Siden sist har jeg:

• Gått meg vill helt alene.
  
   Etter å ha spist lunsj med romkamerat Steffen, ble jeg med fem andre gutter fra skolen, på jakt etter en hattebutikk (ja, vi hadde fått for oss at vi skulle kjøpe oss hver vår hatt). Vi gikk og gikk, spurte folk på veien, gikk litt til, spurte litt til, og, ja.. Dere skjønner tegninga. Etter at vi hadde gått i ca. 50 min uten å finne annet enn hatter spesielt designet for eldre kvinner, valgte vi å gi opp for dagen, og ta subwayen tilbake til hotellet. Dette var selvfølgelig midt i rushtida, så vognene på subwayen var stappfulle. Ja, faktisk så stappfulle at alle andre enn jeg fikk plass på vogna, før dørene smalt igjen og vogna føk av sted. Selvfølgelig hadde jeg lagt igjen både penger og subwaykort på hotellet, og brukt opp mine siste cent på en enveisbillett tilbake til hotellet, og jeg hadde derfor ikke annet valg enn å gå tilbake. Desverre, for mitt vedkommende, er jeg sønn av min far, og har arvet deler av hans underutviklede retningssans. Dette førte til at jeg klarte å gå i motsatt retning av hotellet. Og det i omlag en halv time, før jeg i det hele tatt begynte å ane at noe var galt. Jeg merket det omsider til slutt, og brukte omlag 60 - 90 minutter på å gå tilbake til hotellet. Gåturen ble selvfølgelig toppet med regnvær hele veien. Jeg har dog blitt flinkere til å ignorere gateselgere, som følge av den alt for lange turen. Ingenting er jo så ille at det ikke er godt for noe, veittu.

• Vært i Chinatown med Hans Erling fra gitarklassen.
  
   Jepp, jeg og Hans "Majestet" Erling, fra gitarklassen på skolen tok oss en tur til Chinatown. Der var det stort sett kun masse rot, masete asiatere, juggel, og tvilsom mat. Jeg stod over det meste av dette, men måtte selvfølgelig slå til på den tvilsomme maten. Jeg og Hans Erling var blant annet innom et slags bakeri, der det ble solgt.. tja.. innbakte råvarer. På en måte. Fisk, og kjøtt og grønnsaker. Og kokosnøtter. Dette ble min lunsj i går, torsdag.

• Kjøpt meg E-bow
  
   Jeg har kjøpt meg en artig, liten dings for gitar, og da spesielt elektrisk gitar (og bass), som kalles for "E-bow". Denne fungerer som en magnetisk "bue" for el-gitar, som får strengene til å vibrere av seg selv, uten at man trenger å ta på dem. Det låter litt som et strykeinstrument, altså. Disse går for oppunder 2000 norske kroner hjemme. Her fikk jeg den for 100 dollar, og kunne derfor ikke annet enn å slå til. Det er jo grådig billig her for sånt.

I tillegg til dette har jeg nettopp gått til innkjøp av klær, vinylplater, og et par andre artige ting jeg ikke kan røpe her og nå. Ikke har jeg tid til å røpe dem heller, da internett-tiden snart går ut på lånedataen her. Jeg kommer med flere oppdateringer etter hvert.

Ha et fint liv, og følg med videre.

Mvh. Andreas

Nyjåkke, Nyjåkke

Halloen. Jeg er nå, kort fortalt, på Trøndertuns årlige skoletur til New York.

Jeg ankom JFK Airport i går kveld, etter en lang og slitsom reise med fly, på omlag 14-15 timer til sammen , medberegnet mellomlanding i Amsterdam. Da jeg kom frem, måtte jeg levere inn papiret på min såkalte ESTA-registrering, samt bli tatt bilde av, og vise frem passet mitt til en artig mann, hvis navneskilt hadde påskriften "Kahn". Han reagerte nokså overrasket da han så passbildet mitt, som majoriteten av dere som leser sikkert har fått gleden av å se selv, ved tidligere anledninger. Til de av dere som ikke har sett det, kan jeg fortelle at jeg har et veldig stirrende, nesten psykotisk uttrykk i ansiktet. Dette ansiktet lot jeg bli avbildet på Lillestrøm politikammer, i sin tid, for å være litt fleipete. I alle fall, i det han så passbildet mitt, kikket han opp på meg, lo litt, og sa: "'How long since you took this picture, sir?" Jeg svarte, på engelsk vel å merke, at det var omlag tre år siden bildet ble tatt. Også plutselig begynte han å le av meg. Og han lo ikke så altfor lite heller, for dette, ja, dette syntes han var ordentlig festlig. "Then you've changed a lot," sa han til slutt. "Pass on, and welcome to the United States".

 Jeg antok forresten at "Kahn" nødig kan ha tilbrakt mesteparten av sitt liv i USA, ettersom både navnet hans, og hans gebrokne aksent låt langt mer eksotisk. Dette er forøvrig noe jeg har lagt merke til her borte. Jeg har kanskje pratet med ca. 30 fremmede mennesker her til nå. Kun to av dem har snakket hva jeg anser som normalt amerikansk engelsk. Og det er jo i og for seg en fryd, for en turist som ikke har engelsk som morsmål.

I dag har jeg spist amerikansk pannekakefrokost, drukket Cherry Coke (ammagad. Namnamnamnam), og vært rundt omkring i hele den store byen, på jakt etter musikkforretninger. Resten av skolens musikkavdeling var også med. Det tok sin tid før vi kom frem til butikkene, hvilket resulterte i at vi fikk se enda mer av byen. I alle fall såpass at vi forstod at veldig høye bygninger + voldsomt store og flashy reklameannonser, lokker frem en følelse av å være veldig, veldig liten, og svært overveldet. Men til slutt kom vi frem, til flere butikker, hvorav omtrent alle fremstod som små forestillinger av gitar-himmelen. Spesielt likte jeg bruktbutikkene, som hadde spesialisert seg på oppussing og videresalg av vintagegitarer. Disse butikkene, og alle de gamle og rare gitarene de hadde hengende over alt, var virkelig en fryd for øyet. Jeg kjøpte dog ingenting, ettersom gitarene var å anse som samlerklenodier, og kostet fra omtrent 4000 dollar og oppover. Men fryd for øyet var det lell.

En annen ting jeg forresten også har lagt merke til inne i den store byen, og da spesielt på subway-stasjonene, er den musikalske kvaliteten på byens gatemusikanter. Og da spesielt flere sjuskete afroamerikanere, som ikke ser ut som de tjener noe særlig med penger, eller lever spesielt sunne liv. Makan! Her har jeg støtt på dyktige, men sjuskete, bassister, fiolinister og gitarister, samt en helt fantastisk vokalgruppe, som fremførte egne a capella-versjoner av gamle Ray Charles-slagere, inne i subway-vognene som kjørte fra stasjon til stasjon. Det hele ble gjennomført med både stil, og særdeles god teknisk presisjon. Klokkereint som føy. Nok en gang: Makan!

Jeg kommer til å skrive flere innlegg i løpet av de neste dagene, og vil på forhånd beklage sterkt at disse kanskje ikke blir like gode og innholdsrike som mine foregående. Internett-tilgangen på hotellet koster litt, og ettersom jeg ikke har satt av så mye penger til internettbruk, vil blogginnleggene kanskje måtte lide under dette. Dette er selvfølgelig noe jeg beklager på det sterkeste.

Nå skal jeg kose meg masse, og anbefaler alle andre å gjøre det samme.

Koz och klemz från Andreas