Jeg har pyntet gangen.

I kveld anskaffet jeg 25 ballonger, og bestemte meg for å pynte gangen, der jeg bor. Det ser omtrent slik ut:



Takk til Steffen for hjelp til å henge opp plakatene.

PS!

Jeg har forresten også laget et nytt dørskilt til meg og Steffen, som ser slik ut:

Så vet dere det. Mvh. Andreas.

Opptatt overalt.

Det er opptatt overalt. Alle rom jeg har noe å gjøre i her på skolen, er for øyeblikket opptatt. Øverom og studioer. Ja, det er til og med opptatt på toalettet. Men soverommet mitt, og datamaskinen min er heldigvis ikke opptatt. Derfor skriver jeg her på bloggen. Det er jo ikke noe annet å gjøre.

 I dag fikk vi besøk av Hans Magnus Ryan aka. Snah (Motorpsycho), som var gjestelærer under dagens seminar. Det var alt i alt lærerikt og inspirerende. Såpass lærerikt og inspirerende at jeg skrev ferdig et bittelite vokalarrangement til øvelseslåta jeg jobber med om dagen, og gjorde meg klar til å gå opp i studio for å fullføre noen vokalopptak. Men akk, nei. Der var det opptatt. Men det har jeg jo nevnt allerede.

 Nå venter jeg på at iPoden min skal lade seg ferdig, slik at jeg kan ta den med ut på en tur jeg akter å gå alene. Jeg aner nemlig ikke hvor mine andre venner og bekjente på skolen befinner seg for øyeblikket. Også er det jo bra med mosjon.

Takk for i morgen i går. Mvh. Andreas.

En noe etterlengtet rapport fra rom 207.

Hei igjen. I dag har jeg spist godteri for første gang på lenge. Det smakte sitron, som man sier der jeg kommer fra (eller som jeg sier. Bare jeg. Ikke de andre, der jeg kommer fra. Uttrykket er hentet fra en tidligere TV-reklame for "Møller's tran", og beskriver noe som er uovertruffent velsmakende). Det blir i alle fall ikke mye godteri her til daglig, og dette var derfor en koslig, liten forandring, for en gangs skyld (jeg har allerede slanket meg bittelitt, kun som følge av et sunnere kosthold enn det jeg har hatt tidligere i år. Det sier en hel del).

 I nuet er jeg litt sliten og rar. Jeg drikker eventyrbrus, mens jeg bedriver aktiviteter som vitner om forfall av min personlige moral. Jeg har nemlig lastet ned et album, ulovlig. Og ikke nok med det, det er et såkalt "leaket" album, et album som ikke har kommet i butikkene enda, men er stjålet fra plateselskapet og lagt ut på internett. Albumet jeg snakker om er (naturligvis) mitt høyt elskede Belle and Sebastians kommende album "Write About Love". Jeg har allerede forhåndsbestillt det, betalt for meg, og venter på å få det tilsendt i posten på utgivelsesdatoen 11. Oktober. Men når ting blir tilgjengelig for tidlig, er det liksom vanskelig å dy seg. Filene jeg lastet ned i dag, skal slettes etter første gjennomlytting. Ikke fordi låtene er dårlige, tvert imot, men fordi jeg føler meg slem overfor alle som står bak plateproduksjonen. Det er en følelse av å ha sviktet sine beste venner. Huff, jeg er barnslig sentimental.

 Om man legger snakk om lovbrudd og internett til side, har jeg fremdeles ting å rapportere herfra. I går ble jeg med i en slags lyrikk-klubb, nyoppstartet av en artig medelev. Tanken bak er å samles hver torsdag kveld, til lystbetont refleksjon rundt lyriske tekster av ulike slag. I går ble det mye fjås, og lite lyrikk, men vi hadde det i alle fall gøy ("og dét er jo det viktigste," sier min mors stemme i bakhodet). Vi vil antakeligvis bli mer saklige etterhvert. Jeg liker i alle fall ideen, og har tro på prosjektet.

 I dag har jeg hatt enda en såkalt Master class i gitar, også har jeg ryddet og støvsuget rommet (sammen med Steffen, såklart), slik at rommet nå er clean and shiny, som det heter på godt svorsk. Det var fryktelig støvete og rotete tidligere, men nå ser det omtrent slik ut:

Legg forøvrig merke til planten på toppen av CD-spilleren. Den er laget av plast, og kjøpt på IKEA Alnabru, for noen uker siden (før jeg dro opp hit). Til tross for at den begynner å få noen uker på baken, har jeg ikke før nå klart å komme opp med en anekdote om den. Min [sett inn positivt ladet adjektiv] nabo Renate er bærer av en tradisjon for navngiving av potteplantene sine. Dette syntes jeg var såpass fiffig og sjarmerende, at jeg følte for å gjøre det samme med plastikkplanten min. Plastikkplanten min bærer fra nå av navnet Linni Meister (oppkalt etter den kjente glamourmodellen). Jeg valgte navnet fordi planten i likhet med Linni Meister, er laget av plast, og ser halv-autentisk ut på en god dag.

I morgen skal jeg til Trond Giskes hellige gral, Rockheim, i Trondheim by. Det blir artig. Jeg drar forholdsvis tidlig i morgen, og nå er det forholdsvis sent, så derfor setter jeg nå et siste punktum for dette blogginlegget.

Med ønske om mer fornuftig skriving i fremtiden.

Takk for vaflene og OL-pinsen. Mvh. Andreas.

Studio hurra!

Nå kom jeg nettopp tilbake til rommet mitt, fra musikkstudio, etter å ha vært der (omtrent) en hel arbeidsdag (8 timer). Bortimot tre av timene gikk med til fjas og læring, den neste timen gikk med til en gjennomlytting av Of Montreal-plata jeg kjøpte i går (det var som en fest i ørene, der alle var invitert), og de resterende fire timene gikk med til trommeopptak. Jeg er igang med å ta opp en sang jeg har tatt frem fra glemselen, og som jeg prøver å lage noe relativt fint utav (til tross for at jeg egentlig synes den er litt sånn.. nja). Jeg har fått med meg en flink trommis, hvis navn begynner på T og slutter på homas, og som mer enn gjerne hjelper meg med tromming i studio. Jeg kan nemlig ikke tromme selv.

 Jo, det skal jeg fortelle deg, Abid. Jeg må ta studioet i bruk på fritiden, om lærerne skal få lært meg noe relevant, sånn studioteknisk altså. Derfor fant jeg ut at gamle låtskriverskuff-låter var fine å produsere, sånn til å begynne med, i alle fall. Man lærer seg teknikken ved å spille inn de ubrukelige låtene først, og når man har blitt litt flinkere til å skru på alle knottene, kan man spille inn de bra låtene, og kanskje til og med lage seg et album!

Det vet jeg godt fra før, Abid, men tusen takk for komplimentet.

 Jeg kan også nevne at min kjære romkamerat Steffen har tatt turen hjem til Lillestrøm i helgen, av årsaker jeg ikke vil nevne her på bloggen (det er ikke noe farlig, altså, jeg gidder bare ikke å nevne det). Det betyr i alle fall at jeg har internatrommet for meg selv, og det føles både litt rart og litt godt samtidig (æsj, den setningen ga meg konnotasjoner til et seksualopplysningsprogram fra NRK, som spesielt er rettet mot ungdom mellom 13 og 17 år. Det var ikke slik jeg mente det).

 Jeg har det i alle fall fint, og det føles godt å endelig få anledning til å være litt produktiv!

Takk for maten. Mvh. Andreas.

Vips! Så var man tilbake.

Nå har det gått noen dager siden jeg skrev her sist. Nettet rusler og går, og lever sitt eget liv her på bruket, så det har vært vanskeligheter med å komme seg inn på bloggen, de siste dagene. Derfor har jeg besluttet å slutte med titlueringen av blogginnlegg som "Dag"... også tallet på dagen bak, sånn i tilfelle nettet detter ut flere ganger. Det blir litt for mye for meg å holde styr på, om jeg skal telle dager støtt og stadig. Jeg er kunstner for pokker, ikke matematiker.

 Nå sitter jeg og slapper av, etter en heftig runde med romvask (vi er nemlig forpliktet til det, på fredager). Steffen bruker nok en gang ettermiddagen til å ta igjen tapt søvn...

... Mens jeg sitter i sengen min, og hører på musikk. Jeg mottok nemlig en pakke fra Platekompaniet, nå i ettermiddag, og er derfor, fra og med i dag, den stolte eier av Of Montreals siste album:

 Tro det den som kan, men lydlæreren min ba meg om å gå til anskaffelse av et par CD-er, etter egen smak selvfølgelig. At CD-ens produksjon låter smukt er en fordel (jeg hører på mye musikk som låter dritt også, serru). Det har seg slik at en del av lydundervisningen innebærer lytting til musikk man liker, helst på CD, over de fabelaktige høyttalerene i skolens studio. I går brukte vi hele skoledagen på å analysere produksjonen på "Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band", Radioheads "In Rainbows" og Grizzly Bears "Veckatimeist" (blant annet). Slike undervisningsmetoder er selvfølgelig midt i blinken for meg. Derfor bestilte jeg Of Montreals siste plate, som kom denne uken. Dette gjorde jeg delvis fordi jeg da har en CD med smukk lyd, til bruk i undervisningen (den er delvis produsert av Jon Brion, juhu! Jeg vil bli som han når jeg blir stor), men mest fordi jeg hadde kjøpt den uansett. Undervisnings-argumentet legitimerer på en måte min ordinære sløsing med penger, og jeg har derfor forelsket meg litt i å legge skylden på dette. Jeg krysser fingrene og håper at det blir mye brusboble- og sjokoladepapir-lytting i fremtiden. I tillegg til CD-lytting, da, selvfølgelig.

 I dag hadde jeg, som en av gitaristene i lydklassen, min første såkalte "Master Class" i gitarinstrumentering. Master Class foregår i grupper, og er en fordypning i hovedinstrument. Dagens time gikk, tja... den gikk. Kort fortalt, viste det seg at ingen av gitaristene noen sinne hadde pugget en eneste skala, eller lest noe som helst teori, og når vi da skulle spille soloer, bevisst etter skalaer, fremstod vi som ingenting annet enn musikalske idioter. Det var på en måte en minnerik opplevelse, ettersom vi er ganske så kompetente ellers.

Helt til slutt må jeg legge til at jeg har laget et aldeles fremragende dørskilt til mitt og Steffens soverom. Det er passe stort, og ser slik ut:

(Legg merke til hvordan Fredrik Skavlan vokter over oss, som om vi var hans høyt elskede sønner.)

Så nå vet folk hvor vi bor også.

Farvel så lenge, og til lykke med sukkerbryllupsdagen. Klemz 'n hugz from Andreas.

Dag ni.

I går var det lørdag, og vi var på byen. Stort mer vil jeg ikke si om den saken. Tihi.

Det har vært en trøtt uke, og vi har derfor sovet bort omtrent hele dagen i dag. Steffen sov noget lenger enn meg, hvilket er forståelig, om man ser disse bildene fra hans sløve ettermiddager tidligere i uka:

Det er hardt å gå på folkehøgskole, azza!

 I dag har også jeg valgt å holde hviledagen hellig, og sitter derfor og drikker en kald cola som Steffen kjøpte til meg (han skyldte meg en), mens jeg snurrer Nick Drakes klassiske "Pink Moon" på radioen min. En perfekt søndagsklisjé.

Ha en fin pinsehelg. Mvh. Andreas.

Dag syv.

Nå har det vært den syvende dagen her. Syv dager, det er jo nesten en uke, det. Ammagad.

 I tillegg til å ha øvd på musikk og hjulpet mine særdeles ålreite nabojenter med å bære iskrem og cola fra butikken, har jeg i dag oppdaget et høyst elskverdig rom på skolen. Et lite rom, bortgjemt i en krok, i skolens øverste etasje. Rommet er ganske lydtett, og er visstnok satt opp for å øve på akustiske instrumenter, sang o.l. Det er utrolig god stemning i rommet, til tross for at jeg hverken har sett eller hørt noe fra det tidligere. Når jeg satt i rommet, følte jeg meg hjemme, på en litt rar måte. Som om jeg for første gang på lenge fikk ordentlig ro i sjela. Jeg har aldri opplevd lignende stemning i et rom tidligere, så det var absolutt gledelig. Hvis rommet forblir like ledig som i dag, de kommende ukene, blir jeg muligens å finne der veldig ofte.

  I rommet står det et piano som jeg har forelsket meg i. Ikke fordi instrumentet er så utrolig bra, for det er det ikke (i teorien). Det er lite, gammelt, slitt og småsurt her og der. Og nettopp derfor elsker jeg det. Det låter rett og slett perfekt for mitt ønskede uttrykk. Hvis jeg var et piano, hadde jeg gitt fra meg omtrent den samme lyden som dét pianoet.

 I morgen er det lørdag. Da får vi lov til å sove litt lenger, også skal vi på museumstur til Trondheim, litt utover dagen. Farmin har forøvrig også bursdag i morgen, så om jeg av en eller annen grunn glemmer å ringe: Gratulerer med dagen, du gråsprengte far (til utenforstående kan jeg informere om at pappa følger med på det jeg skriver på denne bloggen. Hvis jeg glemmer å ringe i morgen, vil jeg med en skriftlig beskjed, publisert her på bloggen, være sikker på at jeg høflig ønsker ham til lykke med mangfoldigeårsdagen).

Men nå må jeg sove.

God natt, og velkommen igjen. Mvh. Andreas.

Dag seks.

I dag har jeg vært vitne til årets første huskonsert, en konsert der elevene spiller for hverandre. Jeg skal delta på en slik konsert om et par uker, men i dag var jeg kun en del av publikum. Og det var jo ålreit. Mer er det ikke å fortelle om selve skoledagen.

 Det jeg derimot kan fortelle litt om, er rommet mitt. Rommet mitt på skolen, deler jeg som kjent med en kar ved navn Steffen. Han ser forresten slik ut, her han sitter:



I dag har vi vasket tøy, ryddet litt, og satt oss som mål å få det koseligste gutterommet på hele internatet. I alle fall et rom som er så koslig at utenforstående nesten (men bare nesten) kan begynne å mistenkeliggjøre vår heterofile legning, de gangene de eventuellt gjør en visitt. Rommet er fullt av skjønnlitteratur, presskannekaffe, grønn te, arthaus-filmer, bilder på veggene av den skandinaviske kongeslekt og mer til. Vi har også planer om å innrede rommet etter feng shui, men det får tiden vise.
Dette er min side av rommet, slik den ser ut foreløpig:

.. og på døren henger Mette-Marit og kronprinsfamilien, som informerer oss om ulike tidspunkt for måltider og kjøkkenvakter på skolen:

Dette var det mest generelle jeg kan fortelle frem til nå, og jeg håper at det var en forståelig innføring av vår visjon for rommet. Når hele visjonen antakeligvis har blitt, eller er i ferd med å bli en realitet, kommer det nok mer informasjon.

Til lykke med dåpsbarnet. Mvh. Andreas.

Dag fem.

I dag har jeg indirekte sagt hei til Norges største homo.

 Jeg har i tillegg vært med på opprydding av skolens scene, der jeg kveilet og ryddet kabler (totally awesome, lixm). Jeg har også blitt litt lei av repetativ rockemusikk fra skolens øvingslokaler. Jeg tror jeg er litt daff i dag.

 Jeg vet ikke om daffheten er et resultat av at Steffen vekket meg i natt. Midt på natten hørte jeg et lite "dunk", og Steffen vred seg rundt i senga si mens han ropte "ÅH! SHIT!". Mens jeg våknet, sov Steffen videre. Like før jeg sovnet igjen, begynte Steffen å snorke.

Når man er daff, er det liksom som om det ikke skjer så mye. Derfor har jeg ikke stort mer å skrive heller.

Drikk med måte. Mvh. Andreas.

Dag fire.

I dag kjente jeg at det var tungt å stå opp. Etter en lang ferie med mye søvn og våkenetter, har jeg ikke kjent følelsen av å virkelig ikke ville stå opp, på om lag tre måneder.

 I dag fikk musikkavdelingen tildelt øvingsrom for band. Til de som ikke vet det, er jeg nemlig elev på Trøndertuns lydlinje, som er en del av musikkavdelingen på skolen. Ettersom lydlinja ikke har band som eget fag, er øvingsrom for lydelevene en slags fritidssyssel. Til dels, i alle fall. Vi gjorde derfor ikke stort mer enn å bære opp utstyret vårt, og prate litt om hva vi kunne tenke oss å gjøre i rommet i løpet av året. De fleste hadde, ikke overraskende, lyst til å spille musikk i øvingsrommet. Er jeg riktig så heldig får jeg i gang to ulike bandprosjekter. I tillegg til dette hadde vi to timer generell informering om skolen, med den artige rektor Ronald. Og vips, så var skoledagen over.

 Etter at skolen var ferdig, fikk jeg endelig arrangert et rombytte for soverommet mitt. Min gamle romkamerat byttet plass med min (etterhvert mangeårige) venn, Steffen. Vi flyttet ting, opp og ned, og ble til slutt ferdige med det (åherre det der kunne jo vært en liten barneregle, i preteritum vel å merke). For å feire, tok vi en spasertur til nærmeste Rema-butikk, en tjue minutters gåtur unna, for å kjøpe hver vår flaske med cola. Når vi kom frem, så jeg at rema-butikken også førte strikkepinner og raggegarn, i tillegg til cola. Spør meg ikke hvorfor, men oppdagelsen resulterte i at jeg nå har begynt å strikke et gedigent skjerf. Etterhvert som jeg begynte å få tak på strikkingen, satte jeg på platen "Andrew Bird And The Mysterious Production Of Eggs", som jeg helt hadde glemt, og hadde det jævla kosli' (som man sier der jeg kommer fra).

 Mens jeg strikket videre, og Andrew Bird fikk meg til å innse hvilken singer/songwriter jeg virkelig har lyst til å være (plata er fenomenal. Løyp og kjøyp), banket det på døra. Det var karene på naborommet (som forøvrig også er mine klassekamerater). De hadde et desperat behov for verktøy og praktisk hjelp. De hadde vært på IKEA i Trondheim og kjøpt seg en kontorpult til datamaskinen sin, som de ikke klarte å sette sammen. Delvis fordi de var selverklært dumme, og delvis fordi de ikke hadde verktøy. Jeg er selverklært smart, og var tilfeldigvis i besittelse av et verktøysett, hvilket betød at guttene hadde kontaktet rett mann. Omtrent én time senere hadde vi etter mye om og men fått bordet skikkelig på plass. I det jeg kom tilbake til strikketøyet og musikken, tenkte jeg at IKEA-seansen hadde beriket dagen min såpass, at jeg nå hadde nok reellt innhold til et fornuftig blogginnlegg. Og dett var dett. Nå sitter jeg og skriver dette, og klokka er mye. Derfor bør jeg antakeligvis legge meg.

Natta, Andreas.

Dag tre.

I dag fant den såkalte "første vanlige skoledagen" sted. Men helt vanlig kan den nødig ha vært.

Dagen begynte med at hver enkelt linje fikk en innføring i hvordan året kommer til å bli, faglig sett (for meg blir det veldig bra, skal jeg tro læreren min). Mer er det egentlig ikke å si om den saken. Jeg fant også ut at den ene av lærerne mine kunne vært min fjorårige norsklærers onde, trønderske tvillingbror, om jeg skal bedømme etter utseende. Det er sånt jeg synes er morsomt. f9z <3

I tolvtiden fikk alle skolens elever informasjon om årets første elevkveld. Elevkveld er (ikke overraskende) en kveld av, for og med elevene på skolen. Årets første elevkveld fant sted på Trøndertuns scene, i kveld, og innebar underholdning av elevene fra hver enkelt korridor/hus på skolen. En fin måte for meg å bli kjent med naboene i gangen på. Det ble i alt 13-14 grupper, tror jeg (er ikke så sikker på antall korridorer/hus). Vi hadde drøyt 4 timer på å sette sammen et show til kvelden, der hver gruppe skulle stille med et innslag hver. Showets røde tråd var ordet "trønder". Selv kledde jeg meg ut som kvasitrønder, med bart, caps, rutete skjorte og pute på magen, under skjorta (kvasitrøndere har som regel ikke en pute på magen. Jeg valgte å plassere puten under skjorta, for å fremstå som en person som har drukket mye øl og spist store deler fettholdig mat). Sammen med resten av de kvasitrønderforkledde elevene i korridoren min, fremførte vi en egen versjon av D.D.Es udødelige "Rompa mi". Jeg spilte en rolle som smått hjernedød trønder, med stive ledd og delikat hoftevrikk, som akkompagnerte et rockeband med en melodica (av alle ting). Det blir sagt at jeg gjorde en god skuespillerjobb, men hvordan det gikk, sett bort fra dét, vet jeg ikke helt. Vi hadde're jaffal moro sjæl.

Omtrent 3 timer og 176 forslitte trønderklisjeer senere, sitter jeg nå og skriver på denne bloggen. Jeg føler at ting nå begynner å komme litt i gang her på tunet, sånn på ordentlig. I alle nesten.


Kjør pent. Mvh. Andreas.

Dag to.

I dag har vi gått rundt i Trondheim. Det var kjedelig.

Andreas kondolerer.

Dag én.

Jeg hørte for første gang om Trøndertun folkehøgskole da jeg var 14 år. Jeg fikk høre at dette var skolen for kreative, musikalske, artistiske og livsbejaende sjeler. Kort og godt, skolen for sånne som meg. Og jeg ville selvfølgelig inn på skolen for sånne som meg. Derfor sendte jeg inn en søknad, nesten fem år senere (da jeg var gammel nok), om å få plass på skolen. Og nå sitter jeg her, inne på et av Trøndertuns soverom, som jeg har fått utdelt, og skriver denne teksten.

 "Trøndertuning" er en blogg om mitt liv på folkehøgskole. Først og fremst for familie og venner som lurer på hvordan jeg har det (slik at jeg slipper å ringe dem, og gjenta meg selv hele tiden. Tihi), men også for eventuelle fremtidige studenter ved skolen, som lurer på hvordan dagene på tunet utarter seg. Jeg skal prøve så godt jeg kan å blogge jevnt gjennom hele skoleåret, selv om det er tenkelig at den mest produktive skrivingen roer seg ned etter hvert, mer eller mindre.

 I dag er det i alle fall første dag på skolen. Jeg reiste fra det dystre østland, sammen med foreldrene mine, i går, og overnattet på et slags herberge i nærheten av skolen, natt til i dag. Jeg kom hit i ettermiddag, og forblir her helt til en gang i Desember (med et par forhåpentlige unntak, nærmere informasjon kommer i så fall). Med andre ord vil oppholdet på skolen, i alle fall nå i begynnelsen, fortone seg som en noe uvant tilværelse. Men det går seg vel til. Jeg har klart å dra på meg en forkjølelse på vei opp hit også, og velger derfor å sitte inne og skrive, fremfor å gjøre så veldig mye annet akkurat i dag. Utenfor driver folk og sosialiserer og/eller sier farvel til foreldre og følge. Jeg har sagt ha det til foreldrene mine selv, men stort mer orker jeg ikke når jeg er såpass groggy som jeg er i dag.

Og slik ser altså rommet mitt ut, like etter innflytting:

Takk for nå og god tur hjem. De hjerteligste gratulasjoner til konfirmanten. Kjærlig hilsen Andreas.