Ææhælja.

Nå er helgen snart over, og det er skole igjen i morgen, mandag. Helgen har vært både rolig og avslappende. Ja, faktisk så avslappende at jeg nå, i dette øyeblikket, kjeder meg. Og det er ikke ofte jeg kjeder meg.

 I går brukte jeg dagen på å sove lenge, spise taco til middag (JEEEEEEEY!!), og holde på med knotting og innspilling i studio. Til tross for at prosjektet jeg nå holder på med, kun fungerer som en slags læringsprosess, som tidligere nevnt, har jeg allikevel klare visjoner for sluttproduktet. Jeg vil gjerne gjenskape 60-tallet, men det blir liksom mer.. Glasgow 1998. Om du/dere forstår hva jeg mener. Visjonen er antakeligvis preget av musikken jeg hørte på da jeg skrev sangen. Men nok om dét.

 I går kom ODa i klassen min og forstyrret meg, mens jeg holdt på i studio. Hun spurte om jeg kunne være så snill å ta kjøkkentjenestevakta hennes, under søndagsfrokosten, fordi hun skulle overnatte i Trondheim, natt til søndag. Jeg var selvsagt snill gutt, og sa ja. Når jeg møtte opp, klokken 10, i dag tidlig, viste det seg at min kjære klassevenninne ikke hadde overnattet i byen likevel, og at jeg derfor slapp å ta kjøkkentjenstevakta hennes. Dette var selvfølgelig litt surt (jeg hadde jo latt vekkeklokka frarøve meg nattens drømmer), men det ga meg samtidig en gyllen mulighet til å erfare søndagsfrokosten (jeg har aldri erfart søndagsfrokosten tidligere, av den enkle grunn at jeg nødig vil vekkes av annet/andre enn meg selv, når jeg har fri). Det viste seg, til min store forbauselse, at det var en hel del oppmøtte, i tillegg til meg selv. Jeg var for trøtt til å gruble over hvorfor antallet oppmøtte var så stort, men var i alle fall sikker på at om jeg noen sinne møter frivillig til søndagsfrokost, etter dette, da har jeg mest sannsynlig gitt opp livet. Fysjomfy, hvilken sørgelig affære søndagsfrokosten viste seg å være. Jeg blir nesten litt lei meg, bare av å skrive om den. Jeg tror jeg bør gå og finne på noe hyggelig i stedet, slik at jeg blir i godt humør igjen. Dette betyr at jeg blir nødt til å avslutte blogginnlegget.

 Takk for en fin påskeferie. (Håper det kan gjentas neste år, og året etter der igjen, og året etter der igjen, og kanskje også året etter der igjen.) Mvh. Andreas.

 Sånn. Nå avsluttet jeg blogginnlegget.