Nyjåkke, Nyjåkke

Halloen. Jeg er nå, kort fortalt, på Trøndertuns årlige skoletur til New York.

Jeg ankom JFK Airport i går kveld, etter en lang og slitsom reise med fly, på omlag 14-15 timer til sammen , medberegnet mellomlanding i Amsterdam. Da jeg kom frem, måtte jeg levere inn papiret på min såkalte ESTA-registrering, samt bli tatt bilde av, og vise frem passet mitt til en artig mann, hvis navneskilt hadde påskriften "Kahn". Han reagerte nokså overrasket da han så passbildet mitt, som majoriteten av dere som leser sikkert har fått gleden av å se selv, ved tidligere anledninger. Til de av dere som ikke har sett det, kan jeg fortelle at jeg har et veldig stirrende, nesten psykotisk uttrykk i ansiktet. Dette ansiktet lot jeg bli avbildet på Lillestrøm politikammer, i sin tid, for å være litt fleipete. I alle fall, i det han så passbildet mitt, kikket han opp på meg, lo litt, og sa: "'How long since you took this picture, sir?" Jeg svarte, på engelsk vel å merke, at det var omlag tre år siden bildet ble tatt. Også plutselig begynte han å le av meg. Og han lo ikke så altfor lite heller, for dette, ja, dette syntes han var ordentlig festlig. "Then you've changed a lot," sa han til slutt. "Pass on, and welcome to the United States".

 Jeg antok forresten at "Kahn" nødig kan ha tilbrakt mesteparten av sitt liv i USA, ettersom både navnet hans, og hans gebrokne aksent låt langt mer eksotisk. Dette er forøvrig noe jeg har lagt merke til her borte. Jeg har kanskje pratet med ca. 30 fremmede mennesker her til nå. Kun to av dem har snakket hva jeg anser som normalt amerikansk engelsk. Og det er jo i og for seg en fryd, for en turist som ikke har engelsk som morsmål.

I dag har jeg spist amerikansk pannekakefrokost, drukket Cherry Coke (ammagad. Namnamnamnam), og vært rundt omkring i hele den store byen, på jakt etter musikkforretninger. Resten av skolens musikkavdeling var også med. Det tok sin tid før vi kom frem til butikkene, hvilket resulterte i at vi fikk se enda mer av byen. I alle fall såpass at vi forstod at veldig høye bygninger + voldsomt store og flashy reklameannonser, lokker frem en følelse av å være veldig, veldig liten, og svært overveldet. Men til slutt kom vi frem, til flere butikker, hvorav omtrent alle fremstod som små forestillinger av gitar-himmelen. Spesielt likte jeg bruktbutikkene, som hadde spesialisert seg på oppussing og videresalg av vintagegitarer. Disse butikkene, og alle de gamle og rare gitarene de hadde hengende over alt, var virkelig en fryd for øyet. Jeg kjøpte dog ingenting, ettersom gitarene var å anse som samlerklenodier, og kostet fra omtrent 4000 dollar og oppover. Men fryd for øyet var det lell.

En annen ting jeg forresten også har lagt merke til inne i den store byen, og da spesielt på subway-stasjonene, er den musikalske kvaliteten på byens gatemusikanter. Og da spesielt flere sjuskete afroamerikanere, som ikke ser ut som de tjener noe særlig med penger, eller lever spesielt sunne liv. Makan! Her har jeg støtt på dyktige, men sjuskete, bassister, fiolinister og gitarister, samt en helt fantastisk vokalgruppe, som fremførte egne a capella-versjoner av gamle Ray Charles-slagere, inne i subway-vognene som kjørte fra stasjon til stasjon. Det hele ble gjennomført med både stil, og særdeles god teknisk presisjon. Klokkereint som føy. Nok en gang: Makan!

Jeg kommer til å skrive flere innlegg i løpet av de neste dagene, og vil på forhånd beklage sterkt at disse kanskje ikke blir like gode og innholdsrike som mine foregående. Internett-tilgangen på hotellet koster litt, og ettersom jeg ikke har satt av så mye penger til internettbruk, vil blogginnleggene kanskje måtte lide under dette. Dette er selvfølgelig noe jeg beklager på det sterkeste.

Nå skal jeg kose meg masse, og anbefaler alle andre å gjøre det samme.

Koz och klemz från Andreas