En noe etterlengtet rapport fra rom 207.

Hei igjen. I dag har jeg spist godteri for første gang på lenge. Det smakte sitron, som man sier der jeg kommer fra (eller som jeg sier. Bare jeg. Ikke de andre, der jeg kommer fra. Uttrykket er hentet fra en tidligere TV-reklame for "Møller's tran", og beskriver noe som er uovertruffent velsmakende). Det blir i alle fall ikke mye godteri her til daglig, og dette var derfor en koslig, liten forandring, for en gangs skyld (jeg har allerede slanket meg bittelitt, kun som følge av et sunnere kosthold enn det jeg har hatt tidligere i år. Det sier en hel del).

 I nuet er jeg litt sliten og rar. Jeg drikker eventyrbrus, mens jeg bedriver aktiviteter som vitner om forfall av min personlige moral. Jeg har nemlig lastet ned et album, ulovlig. Og ikke nok med det, det er et såkalt "leaket" album, et album som ikke har kommet i butikkene enda, men er stjålet fra plateselskapet og lagt ut på internett. Albumet jeg snakker om er (naturligvis) mitt høyt elskede Belle and Sebastians kommende album "Write About Love". Jeg har allerede forhåndsbestillt det, betalt for meg, og venter på å få det tilsendt i posten på utgivelsesdatoen 11. Oktober. Men når ting blir tilgjengelig for tidlig, er det liksom vanskelig å dy seg. Filene jeg lastet ned i dag, skal slettes etter første gjennomlytting. Ikke fordi låtene er dårlige, tvert imot, men fordi jeg føler meg slem overfor alle som står bak plateproduksjonen. Det er en følelse av å ha sviktet sine beste venner. Huff, jeg er barnslig sentimental.

 Om man legger snakk om lovbrudd og internett til side, har jeg fremdeles ting å rapportere herfra. I går ble jeg med i en slags lyrikk-klubb, nyoppstartet av en artig medelev. Tanken bak er å samles hver torsdag kveld, til lystbetont refleksjon rundt lyriske tekster av ulike slag. I går ble det mye fjås, og lite lyrikk, men vi hadde det i alle fall gøy ("og dét er jo det viktigste," sier min mors stemme i bakhodet). Vi vil antakeligvis bli mer saklige etterhvert. Jeg liker i alle fall ideen, og har tro på prosjektet.

 I dag har jeg hatt enda en såkalt Master class i gitar, også har jeg ryddet og støvsuget rommet (sammen med Steffen, såklart), slik at rommet nå er clean and shiny, som det heter på godt svorsk. Det var fryktelig støvete og rotete tidligere, men nå ser det omtrent slik ut:

Legg forøvrig merke til planten på toppen av CD-spilleren. Den er laget av plast, og kjøpt på IKEA Alnabru, for noen uker siden (før jeg dro opp hit). Til tross for at den begynner å få noen uker på baken, har jeg ikke før nå klart å komme opp med en anekdote om den. Min [sett inn positivt ladet adjektiv] nabo Renate er bærer av en tradisjon for navngiving av potteplantene sine. Dette syntes jeg var såpass fiffig og sjarmerende, at jeg følte for å gjøre det samme med plastikkplanten min. Plastikkplanten min bærer fra nå av navnet Linni Meister (oppkalt etter den kjente glamourmodellen). Jeg valgte navnet fordi planten i likhet med Linni Meister, er laget av plast, og ser halv-autentisk ut på en god dag.

I morgen skal jeg til Trond Giskes hellige gral, Rockheim, i Trondheim by. Det blir artig. Jeg drar forholdsvis tidlig i morgen, og nå er det forholdsvis sent, så derfor setter jeg nå et siste punktum for dette blogginlegget.

Med ønske om mer fornuftig skriving i fremtiden.

Takk for vaflene og OL-pinsen. Mvh. Andreas.