Dag syv.

Nå har det vært den syvende dagen her. Syv dager, det er jo nesten en uke, det. Ammagad.

 I tillegg til å ha øvd på musikk og hjulpet mine særdeles ålreite nabojenter med å bære iskrem og cola fra butikken, har jeg i dag oppdaget et høyst elskverdig rom på skolen. Et lite rom, bortgjemt i en krok, i skolens øverste etasje. Rommet er ganske lydtett, og er visstnok satt opp for å øve på akustiske instrumenter, sang o.l. Det er utrolig god stemning i rommet, til tross for at jeg hverken har sett eller hørt noe fra det tidligere. Når jeg satt i rommet, følte jeg meg hjemme, på en litt rar måte. Som om jeg for første gang på lenge fikk ordentlig ro i sjela. Jeg har aldri opplevd lignende stemning i et rom tidligere, så det var absolutt gledelig. Hvis rommet forblir like ledig som i dag, de kommende ukene, blir jeg muligens å finne der veldig ofte.

  I rommet står det et piano som jeg har forelsket meg i. Ikke fordi instrumentet er så utrolig bra, for det er det ikke (i teorien). Det er lite, gammelt, slitt og småsurt her og der. Og nettopp derfor elsker jeg det. Det låter rett og slett perfekt for mitt ønskede uttrykk. Hvis jeg var et piano, hadde jeg gitt fra meg omtrent den samme lyden som dét pianoet.

 I morgen er det lørdag. Da får vi lov til å sove litt lenger, også skal vi på museumstur til Trondheim, litt utover dagen. Farmin har forøvrig også bursdag i morgen, så om jeg av en eller annen grunn glemmer å ringe: Gratulerer med dagen, du gråsprengte far (til utenforstående kan jeg informere om at pappa følger med på det jeg skriver på denne bloggen. Hvis jeg glemmer å ringe i morgen, vil jeg med en skriftlig beskjed, publisert her på bloggen, være sikker på at jeg høflig ønsker ham til lykke med mangfoldigeårsdagen).

Men nå må jeg sove.

God natt, og velkommen igjen. Mvh. Andreas.