Vips! Så var man tilbake.

Nå har det gått noen dager siden jeg skrev her sist. Nettet rusler og går, og lever sitt eget liv her på bruket, så det har vært vanskeligheter med å komme seg inn på bloggen, de siste dagene. Derfor har jeg besluttet å slutte med titlueringen av blogginnlegg som "Dag"... også tallet på dagen bak, sånn i tilfelle nettet detter ut flere ganger. Det blir litt for mye for meg å holde styr på, om jeg skal telle dager støtt og stadig. Jeg er kunstner for pokker, ikke matematiker.

 Nå sitter jeg og slapper av, etter en heftig runde med romvask (vi er nemlig forpliktet til det, på fredager). Steffen bruker nok en gang ettermiddagen til å ta igjen tapt søvn...

... Mens jeg sitter i sengen min, og hører på musikk. Jeg mottok nemlig en pakke fra Platekompaniet, nå i ettermiddag, og er derfor, fra og med i dag, den stolte eier av Of Montreals siste album:

 Tro det den som kan, men lydlæreren min ba meg om å gå til anskaffelse av et par CD-er, etter egen smak selvfølgelig. At CD-ens produksjon låter smukt er en fordel (jeg hører på mye musikk som låter dritt også, serru). Det har seg slik at en del av lydundervisningen innebærer lytting til musikk man liker, helst på CD, over de fabelaktige høyttalerene i skolens studio. I går brukte vi hele skoledagen på å analysere produksjonen på "Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band", Radioheads "In Rainbows" og Grizzly Bears "Veckatimeist" (blant annet). Slike undervisningsmetoder er selvfølgelig midt i blinken for meg. Derfor bestilte jeg Of Montreals siste plate, som kom denne uken. Dette gjorde jeg delvis fordi jeg da har en CD med smukk lyd, til bruk i undervisningen (den er delvis produsert av Jon Brion, juhu! Jeg vil bli som han når jeg blir stor), men mest fordi jeg hadde kjøpt den uansett. Undervisnings-argumentet legitimerer på en måte min ordinære sløsing med penger, og jeg har derfor forelsket meg litt i å legge skylden på dette. Jeg krysser fingrene og håper at det blir mye brusboble- og sjokoladepapir-lytting i fremtiden. I tillegg til CD-lytting, da, selvfølgelig.

 I dag hadde jeg, som en av gitaristene i lydklassen, min første såkalte "Master Class" i gitarinstrumentering. Master Class foregår i grupper, og er en fordypning i hovedinstrument. Dagens time gikk, tja... den gikk. Kort fortalt, viste det seg at ingen av gitaristene noen sinne hadde pugget en eneste skala, eller lest noe som helst teori, og når vi da skulle spille soloer, bevisst etter skalaer, fremstod vi som ingenting annet enn musikalske idioter. Det var på en måte en minnerik opplevelse, ettersom vi er ganske så kompetente ellers.

Helt til slutt må jeg legge til at jeg har laget et aldeles fremragende dørskilt til mitt og Steffens soverom. Det er passe stort, og ser slik ut:

(Legg merke til hvordan Fredrik Skavlan vokter over oss, som om vi var hans høyt elskede sønner.)

Så nå vet folk hvor vi bor også.

Farvel så lenge, og til lykke med sukkerbryllupsdagen. Klemz 'n hugz from Andreas.