Dag fire.

I dag kjente jeg at det var tungt å stå opp. Etter en lang ferie med mye søvn og våkenetter, har jeg ikke kjent følelsen av å virkelig ikke ville stå opp, på om lag tre måneder.

 I dag fikk musikkavdelingen tildelt øvingsrom for band. Til de som ikke vet det, er jeg nemlig elev på Trøndertuns lydlinje, som er en del av musikkavdelingen på skolen. Ettersom lydlinja ikke har band som eget fag, er øvingsrom for lydelevene en slags fritidssyssel. Til dels, i alle fall. Vi gjorde derfor ikke stort mer enn å bære opp utstyret vårt, og prate litt om hva vi kunne tenke oss å gjøre i rommet i løpet av året. De fleste hadde, ikke overraskende, lyst til å spille musikk i øvingsrommet. Er jeg riktig så heldig får jeg i gang to ulike bandprosjekter. I tillegg til dette hadde vi to timer generell informering om skolen, med den artige rektor Ronald. Og vips, så var skoledagen over.

 Etter at skolen var ferdig, fikk jeg endelig arrangert et rombytte for soverommet mitt. Min gamle romkamerat byttet plass med min (etterhvert mangeårige) venn, Steffen. Vi flyttet ting, opp og ned, og ble til slutt ferdige med det (åherre det der kunne jo vært en liten barneregle, i preteritum vel å merke). For å feire, tok vi en spasertur til nærmeste Rema-butikk, en tjue minutters gåtur unna, for å kjøpe hver vår flaske med cola. Når vi kom frem, så jeg at rema-butikken også førte strikkepinner og raggegarn, i tillegg til cola. Spør meg ikke hvorfor, men oppdagelsen resulterte i at jeg nå har begynt å strikke et gedigent skjerf. Etterhvert som jeg begynte å få tak på strikkingen, satte jeg på platen "Andrew Bird And The Mysterious Production Of Eggs", som jeg helt hadde glemt, og hadde det jævla kosli' (som man sier der jeg kommer fra).

 Mens jeg strikket videre, og Andrew Bird fikk meg til å innse hvilken singer/songwriter jeg virkelig har lyst til å være (plata er fenomenal. Løyp og kjøyp), banket det på døra. Det var karene på naborommet (som forøvrig også er mine klassekamerater). De hadde et desperat behov for verktøy og praktisk hjelp. De hadde vært på IKEA i Trondheim og kjøpt seg en kontorpult til datamaskinen sin, som de ikke klarte å sette sammen. Delvis fordi de var selverklært dumme, og delvis fordi de ikke hadde verktøy. Jeg er selverklært smart, og var tilfeldigvis i besittelse av et verktøysett, hvilket betød at guttene hadde kontaktet rett mann. Omtrent én time senere hadde vi etter mye om og men fått bordet skikkelig på plass. I det jeg kom tilbake til strikketøyet og musikken, tenkte jeg at IKEA-seansen hadde beriket dagen min såpass, at jeg nå hadde nok reellt innhold til et fornuftig blogginnlegg. Og dett var dett. Nå sitter jeg og skriver dette, og klokka er mye. Derfor bør jeg antakeligvis legge meg.

Natta, Andreas.